Livet, sett gjennom Randi:

Det er rart med det, jeg liker godt å være selvstendig, ta egne avgjørelser og kjenne på mestring. Og så sitter jeg på et hotell i Sirmione i Italia, og er litt usikker på om jeg egentlig liker det så godt.

Da jeg var 18 dro jeg på interrail alene. Skulle på besøk til en au-pairvenninne i Wien, men ble rastløs og reiste videre på egenhånd etter noen dager. Hadde jo interrailbillett, og uendelige muligheter foran meg. Og det var spennende!  Jeg var litt sjenert, men kom i kontakt med folk, så og opplevde mye på noen intense dager.

Jeg innså nylig at jeg ikke har reist alene siden. Når jeg har reist kan det ha vært alene, men på besøk til noen eller for å delta på et kurs med et opplegg. Det har jeg også gjort denne gangen, men med åpne luker på døgn. Døgn hvor jeg skal finne fram på nye steder, overnatte, spise, reise kollektivt og kose meg! Det er litt mange ting på en gang! Jeg er tross alt vant til å stå opp til faste morgenrutiner, gå til jobb, jobbe, gå hjem, faste rutiner før leggetid.

Jeg underdriver selvfølgelig litt i beskrivelsen av det vanlige livet mitt, men mye eventyr er det ikke. Og, i det store er jeg veldig fornøyd med livet som det er.

Dansekurset jeg nettopp har vært på var som forventet veldig berikende. Den ene instruktøren har jeg vært nysgjerrig på å få oppleve i årevis, og han var flink. Ble kanskje ikke helt henført av dansene han underviste, men absolutt bra! Og de andre to underviste også mange fine danser, til mye god musikk. Hyggelige meddansere og bra dansefester på kveldene. Det føles som å treffe den store nonverbale familien min. For, jeg er ikke den som snakker mest rundt! Føler likevel vi hører sammen, blir kjente, det er bra.

Og nå sitter jeg altså her i et småkjølig hotelloppholdsrom og reflekterer over hvordan det er å være på egenhånd i den store verden (les Italia). Forstår ikke hva folk sier, kjenner ingen, tar ikke kontakt med noen heller. Innser at jeg fortsatt er sjenert, i tillegg til nokså mentalt trøtt. På kurset sov jeg på rom med to ukjente jeg førte engelske samtaler med, i tillegg til å lære 27 nye danser.

Det er en flott gammel borg her, som delvis er inngangen til den gamle bydelen. Borgen er flott bevart, og var absolutt verdt et besøk. Da jeg gikk rundt der og klatret opp trappene til tårn ble jeg minnet på høydeskrekken som fortsatt er der. Klamret meg til gelender og undret over hva jeg drev med. Selvfølgelig flott når jeg var vel oppe og kunne se utover. Dvelte litt over tiden og koste meg, før klatringen ned igjen.

Får god kontakt med motoren som surrer og går inni meg også, den går nokså i ett.  Jobber på for å se mest mulig. Sånn var det også det snaue døgnet først på turen, i Verona. Over bruer, inn i smug, oppdage severdigheter, inn i kirker, parker, elver, strender. Leste om at det kan være veldig fint å gå sakte. Stoppe. Får se om jeg klarer å roe meg ned litt i morgen. Har tid! På morgenen.

Gleder meg – skal møte eldstedatteren i Milano. Blir veldig hyggelig med reisefølge igjen. Innrømmer det – jeg er ikke så glad i å reise alene! Og jeg er stolt av det!

Jeg blir så oppgitt. Nei sint! Hvorfor lærer vi ikke av historien? Hvorfor ser vi ikke mot de smarteste når vi skal avgjøre viktige saker? Hvorfor lar vi alltid de med penger ture fram?

Nå har de fått vinne fram i Førdefjorden og skal fortsette å dumpe avfall. “Hurra for en lettelse og glede” – er det det de tenker når de slår seg på sikkert store bryst. Mens de som har stått imot dem må betale. Penger. På lang sikt må alle betale – for mer skader i naturen. Og jeg lurer på hvem Tingretten egentlig er. Hva tror de at de er? Tar de ansvar for å rydde opp i skadene etterpå?

For en tragedie, og for en skuffelse!  Når skal hopen ta inn over seg at vi ikke kan drive rovdrift på naturen? Skal vi vente til det er for sent? Det hjelper ikke med penger da. Det hjelper ikke med de rette kontakter. Det hjelper ikke med store hus og fete biler, status og autoritet.

Rent vann, ren mat, ren luft og ren jord. Det trenger vi faktisk alle sammen, og det er mye viktigere enn å drive bedrifter med destruktive konsekvenser.

De føler seg kanskje som vinnere – men de er noen store tapere! Hele sammensvergelsen! Ære være de som har stått på barrikadene i en årrekke – håper de aldri gir seg! Jeg heier definitivt på dere! Tror alt jeg kan at det fortsatt er håp!!

Leste nettopp en artikkel om intensivt foreldreskap, som får tankene til å flakse omkring. Først til egen dyst – hvor intensiv forelder er/ var jeg? Det er lett å ønske at barna våre ikke skal oppleve noe ubehagelig, ønske å skåne dem, selv om det er naturstridig. Livet er ikke sånn, alle må møte ubehag innimellom, og det er lurt å erfare det fra man er ung. Tror jeg. Erfare at noe er ubehagelig, men det går bra. Ekstra godt å være tilbake i det behagelige etterpå.

Hvorfor er det mange foreldre som ikke slipper ungene i dag, til tross for egen oppvekst med stor frihet? Det var spørsmålet, og jeg tenker svaret er logisk. Vi som vokste opp på 70-/80-tallet følte oss sikkert ikke sett nok. Har nok savnet mer engasjement fra foreldrene og overkompenserer i dag. At mange foreldre i dag ikke gir de unge frihet til selvstendighet gjennom videregående skole og senere studier virker litt skremmende. Et tett engasjement rundt alt av pensum, vennskap, følelser mm, det blir nesten så de eier avkommet.

Merker i det jeg skriver at jeg har gått fra vi foreldre til de, for jeg er med på en del av denne næromsorgen, men ikke all. Jeg vet jeg skulle sluppet de mer, latt de utfolde seg mer fysisk og slått seg litt for eksempel. Samtidig kunne jeg med fordel vært litt mer på i andre sammenhenger når de var litt eldre. Særlig den eldste kunne jeg passet bedre på i “storbarn”-fasen. At jeg ikke har daglig kontakt med dem i dag er jeg stolt av. Det hadde vært slitsomt for dem om jeg ringte hver dag, for de er voksne og har sine egne liv.

Fleksnes og moder’n ble nevnt i artikkelen, og det er ikke dit vi  vil. I allefall ikke så mange av oss. Å påføre barna så mange bjørnetjenester at de ikke har stort å bidra med i samfunnet. Skape hjelpeløse voksne.   Evner til å tenke og handle selvstendig og ut fra indre motivasjon må da være en suksess for en forelder.  Der tror jeg den litt mer robuste oppdragelsen fra 70-/80-tallet var bedre, selv om mange savnet å bli sett mer av de voksne.

Det har visst aldri vært så mye informasjon om oppdragelse og foreldrerollen som i dag. Det går an å lese mange bøker, høre podkaster og gå på kurs. Artikkelforfatteren oppfordret til å lytte til magefølelsen, og forhåpentligvis er det mye å hente der!

Nok en gang blir jeg minnet på at jeg er takknemlig for de barna jeg har fått, og for den alderen jeg er i. De fadesene jeg har begått er nok, mine oppgaver med barneoppdragelse er i det store over. Jeg heier og tror på de neste som er iferd med eller skal i gang med oppdragelsen av våre etterkommere. Det er fortsatt mye godt håp for menneskeheten!

Jeg har hørt om uføre men hva med rådføre? Kan kjøpe en eldre bil nå. Til en bra pris. Og på avbetaling. Da kommer de sigende – alle disse tankene og spørsmålene for og imot..

Trenger jeg bil? Nei, men ja. Jeg savner friheten ved å ha en bil, større mobilitet, mer bevegelse. Tenker at det til og med er enklere å dra på fine skogsturer. Kanskje bare i jakten på fordeler.. Jeg husker hvor fri og lettet jeg følte meg da jeg kvittet meg med forrige bil, og har bare snyltet litt på eksmann i løpet av året uten bil.

Spør jeg ekkoet må jeg passe meg vel. “Skal jeg kjøpe bil eller ikke? Ikke. Ikke.” “Skal jeg ikke kjøpe bil eller kjøpe? Kjøpe. Kjøpe.”

Det er en eldre bil. Nettopp EU-godkjent for 2 nye år. Men, ut fra erfaring er jeg jo litt redd for at det kan bety noen dyre verkstedbesøk i denne perioden. Som vil bety en dyrere bil. Og penger som må gå til bil istedenfor morsommere formål. Eller nyttigere. Huset hadde trengt stell. Men det stellet koster uansett for mye til at jeg bare kan betale det uansett, så det overser jeg til jeg har vunnet den millionen eller to.

Så, hva gjør jeg? Dette tilbudet står ikke lenge. Flere som er interesserte i en Saab stasjonsvogn med hengerfeste og takgrind. Den ser pen ut og er god å kjøre. Kanskje det ikke er noe å lure på? Kan fortsatt ta tog og buss og være miljøvennlig når det passer. Så var det det da, vil det passe om jeg har bil? Det er lett å være egoistisk, tenke på det enkle livet bilen gir. Komme helt til døra etter en sen utflukt for eksempel, i stedet for å gå i nesten 20 minutter i mørket. Og kanskje kulde og regn. For det er det som ligger foran oss, og ikke akkurat lokker. 

Mens jeg drodler ned her nærmer denne rådføringen uten andres innslag seg ferdig. Tror avgjørelsen er tatt, og at det blir nye kilometer bak rattet.

Strålende smil

God latter

Lek og alvor

Nærhet og berøring

Forståelse og respekt

Fortrolighet

Likhet og samkjørte

Intelligens og fornuft

Aktivitet og avslapping

Varm forelskelse

Omtanke og omsorg

En fornøyelse å kunne observere, og glede seg over at kjærligheten lever!

Kom hjem fra Ios i går, og sitter igjen med mange inntrykk. Først og fremst opplevelsen av å klare å skru av. Roe ned den indre motoren og bare hvile i å være. Det var helt nydelig – kunne tenkt meg å bli  i det moduset lenge. Virker som det er sunt og være så i takt med naturen/ livet rundt seg. Varm og avslappet i kroppen.

Forstår gresk folkedans bedre, tenker jeg, hvor tempoet ikke er så høyt, mens stemningen er intens. Vi hørte noen spille gresk folkemusikk et par kvelder, med tostemt sang , gitar og bouzouki. Helt nedpå, vakkert, med vers etter vers, og sikkert hele fortellinger. Magisk.

Det er litt over 2000 fastboende på øya, og folketallet har holdt seg nokså stabilt gjennom historien.  På et ysteri vi besøkte fikk vi høre en del om livet der tilbake i tiden. Og til min store overraskelse fantes det fortsatt mennesker som ikke har beveget seg utenfor øya. En av dem var en søt dame som bare var noen år eldre enn meg. Utrolig å tenke på – hun hadde det livet hun ønsket og trengte ikke å se Santorini en gang, enda hun kunne se bort på øya.

Jeg kjente på dyp respekt. Respekt for det livet de lever der. Tar vare på tradisjoner, naturen, gården, og lever et liv jeg tror er bra for kloden vår. Selvfølgelig ble livet enklere med turister, ved at de fikk økte inntekter, men samtidig tenker jeg vi tærer bort ressursene der. Som vannet. Vi så mange store lekre svømmebasseng med rent vann og dusjet gjorde jeg hver dag (og sikkert de fleste andre besøkende også). De har begynt å fjerne saltet fra havvannet og bruke det til toaletter osv, men det kan ikke brukes på plantene.

Og drikkevann, det kjøpte vi mye av. Undret meg over hvor mange plastflasker de solgte der hver dag. Nå var vi utenom høysesong, så dette har det vært betraktelig større pågang på litt tidligere i sommer, da det også var varmere.

Det var rent og ryddig nesten overalt. Lite søppel som slang rundt. På en stillferdig måte ble alt fikset, og forhåpentligvis var turistene nokså flinke selv også, til å ta med seg søpla si når de forlot solsengen for dagen.

Så mye deilig mat! Har smakt så mye godt, og opplevde også at det var sunt. Tomatene var søte og smakfulle, fetaost på ekte! Capers også på ekte! Kjøpte med et lite glass hjem. Blir nok en stund til jeg lander helt der..

Vi, fire damer, var jo på en liten øy, så for å komme dit tok vi båt fra Santorini. På vei til var det nokså mye vind, og for en landkrabbe som meg var det litt skrekkblandet fryd. Da de første store bølgene møtte båten og jeg syntes det knaket alarmerende, ble jeg nokså redd. Vi satt med redningsvest under setet, men allikevel, hadde ikke lyst på noe bad i de bølgene! Heldigvis ble jeg fort roet ned, og klarte å nyte vuggingen. Mannskapet gikk stadig gjennom båten og jeg oppfattet at de telte oss, en kom også og tørket opp vannet som ség inn, men det virket nokså kontrollert. Da vi nærmet oss land og bølgene roet seg må jeg innrømme jeg ble lettet over at vi ikke skulle videre til Paros og nye bølger.

På vei hjem var det en annen og mye bedre opplevelse. Turte å sitte på dekk og nyte sola og det vakre Middelhavet. Med lav puls.

På båtturene var det umulig å ikke ha to tanker i hodet på en gang, for det er ekkelt å vite at så mange mennesker har lagt ut på livsfarlige fluktruter over dette havet, og druknet. Tanken på alle de stakkars menneskene står i en grotesk kontrast til oss fornøyde turister. Det hjelper ingen å slutte å reise, hverken de som bor på øyene eller de som drukner på vei til bedre liv. Derfor tenker jeg det ikke er galt, rent etisk, men det er et dystert bakteppe.

Det som slår meg som galt med reising er vel heller miljøaspektet. Vi forbruker kloden på egoistisk vis. Mye av det vi reiser for er å oppleve nytelse og glede, ny inspirasjon og avbrekk, som er flott. Det store spørsmålet er hvor lenge vi kan fortsette med det. Når jeg ser folk som reiser til andre siden av kloden for å gifte seg, med skarer av gjester, blir jeg litt betenkt. Fantastisk for de som opplever det, men er dette måten å leve på? Fortsatt har vi ikke sett toppen av reiselyst, tror jeg, for når alle med økonomi til det fra Kina og India også skal se alle kriker av verden vil det nok vrimle mer. Allikevel har jeg allerede bestilt flere reiser. Jeg er så dobbelmoralsk!

For det er så deilig å være på tur. Det er så deilig å se og oppleve noe annet. Det er så befriende å drikke en kopp kaffe på en fortauskafe hvor du ikke skjønner det som blir sagt. Det er så spennende å være i andre lyder og lukter. Det er så inspirerende å få med seg hvordan andre lever sin hverdag, og bringe tilbake til egen.

Sitter her og klør litt på de nye greske myggstikkene og ser på den sommerlige løden i huden. Forbereder meg mentalt på en liten sykkeltur i høstsola, vakkert, men betraktelig kjøligere ute. Har blitt mer oppmerksom på småskadet fot igjen, og mobiliserer for ny arbeidsuke. Det store spørsmålet er vel hvordan jeg skal klare å være så intakt som jeg følte meg i skyggen utenfor hotellrommet. Satt der i timesvis og leste mens jeg hørte på kråken som sang, med frappe og vann foran meg. Eller før jeg ble litt solbrent, da jeg lå på solseng på stranden og hørte på bølgeskvulp. Helt nydelig, begge deler!

Jeg skriver dette som en refleksjon – ikke fordi jeg vil syte og klage og få medfølelse. Det trenger jeg ikke, for det går helt fint!

På lørdag for en uke siden skulle jeg forte meg ut i hagen å plukke noen epler før jobb. Jeg kippet på meg treskoene, som er så kjekke for småærend, og fór ut. På det ene trinnet fra carporten og ned i gresset tråkket jeg over. Det knaste i foten og gjorde skikkelig vondt. Kunne først ikke gå på den og ble forbannet. Dette var noe tull, dette hadde jeg ikke tid til!

Vel inne igjen måtte jeg ta innover meg at jeg faktisk hadde skadet meg litt, så dans var utelukket, og etterhvert innså jeg også at jobben i verkstedet var utelukket. Så holdt det stengt uten å få gitt ordentlig beskjed før en halv time etter åpningstid. Som stresset meg. Og jeg tok meg en tur på legevakten.

Søndag dro jeg til sykehuset og fikk tatt røntgen av foten. Der sa de at det var brudd, så ble sendt videre til ortoped. Hun sa det ikke var brudd, så bare å dra hjem og bruke foten. Ta pauser om jeg trengte, og smertestillende, så ville foten være bra om 2 uker.

Etter et par dager på jobb, med noe gåavstand begge veier (selv om jeg forkortet med å ta buss) ble foten verre. Så jeg kom meg en tur til fastlegen. Som har henvist til CT på mandag.

Dette er vel og bra, foten blir undersøkt videre, og alt vil løse seg. Men, jeg ser at både tid og penger går med til dette. Jeg er ikke så effektiv på jobben, så får unna mindre jobb, og foreløpig er utgifter tilknyttet skaden rundt 1500. Det vil bli mer. Heldigvis har jeg bedre råd nå enn jeg hadde i oppstarten som selvstendig næringsdrivende.  Da hadde jeg simpelthen ikke hatt råd til dette! Hva hadde jeg gjort da, undrer jeg? Begynner å forstå de som står fram med sorte ringer under øynene og dype bekymringsrynker i pannen – de syke/ skadde med liten trygd. Det er reelt at de faktisk ikke har råd til å være syke/ skadde når de er det, at de må velge bort mat om de skal ha råd til helsehjelp. Før de når frikortgrensen. Det er litt rart at systemet er sånn.

På en måte kan en si at det er godt med likebehandling, at lavt innkom ikke gir deg fattigstempel, men hadde det kanskje vært en ide med behovsprøving her? Vet jo at egenandeler uansett ikke er mer enn en liten andel av reelle kostnader for ulike undersøkelser.

Jeg fikk mye støtte i flere år, så betaler gladelig min skatt, og tenker at jeg innen pensjonsalder helst har mer enn gjort opp for meg, slik at pensjonen jeg vil få er litt fortjent. Og videre kostnader med denne foten vil jeg også klare, både som privatperson og firma. Hadde jeg vært ansatt et sted ville jeg trolig vært sykemeldt nå. Det hadde vært mer behagelig, mindre stress, og foten i ro. I forhold til samfunnsøkonomi burde selvfølgelig alle drevet for seg selv, mye billigere for staten!

Det er så mye rikdom i dette livet, så mye mer enn det evige pengemaset. Uansett litt interessant å tenke over, synes jeg.

Kjøpte en pose gulerøtter i stad, og kom på at det ikke var så lenge siden de kostet under 10 kroner, nå 36. Da slo det meg at jeg nok har blitt veldig gammel😁 Jeg husker jo at melken kostet 10 kroner også.

Da jeg var barn snakket de gamle om at de husket da kroneisen kostet 1 krone, og da kostet den 5. På 70-tallet da kroneis var et høydepunkt for meg. 

Men, prisøkningen har gått fort de siste årene! Jeg snakker ikke økning i et langt tidsperspektiv her. Og, det er fordi vi har vært heldige lenge, med lave matpriser. Ut fra inntekt. Ser vi bakover i historien var maten mye dyrere, vi brukte mesteparten av inntektene våre på mat. Og dengangen var det ikke så stort utvalg heller, med matvarer fra hele verden. Ikke var det noen få som hadde så stor kontroll på hele industrien heller, med så mye makt.

Det var bare økologiske agurker som var norske i butikken i dag, de andre var fra Spania. Ikke noe galt med spanske, men nå? I det som må være norsk sesong for den slags? Jeg forstår det ikke!

Det jeg forstår er at grønnsaker på reisefot sikkert må koste bortimot 30 kroner, siden det koster å reise, og sikkert mange har vært involvert i en behagelig reise. Bønder i nærmiljøet, som Råde, er muligens like opptatte med å organisere sine grønnsaker dit de skal fraktes. For de skal tydeligvis ikke korteste vei ut til en forbruker. Fordi noen bestemmer det, styrer og ordner og tjener penger.

Mat produsert her i landet er ikke billigere, men det vet vi er fordi bøndene er så grådige og stadig vil ha mer. De reagerer jo når de får en liten sum per agurk. Det kan virke som prisene de får krymper parallelt med at vi betaler mer. Er det rart det sitter noen forretningsmenn på toppen og økonomisk galopperer fra oss andre?

Mitt engasjement for å spise enkelt øker. Jeg blir ikke motivert av å tenke på at jeg er med å bidra til at Reitan kan strø økologisk jomfrumineralsk salt fra de reneste saltreservater i Tibet over sine blå langtidsvoksende urpoteter.

Fridag i dag, og tid til å sitte på trappa og drikke kaffe på formiddagen. Deilig! Og med det la blikket streife rundt i hagen, og se hvordan det spirer og gror. Lever! Oppdager at det er mange humler og bier på urter i blomst, og blir glad.

Ved nærmere gransking ser jeg at det som var en fin hellelagt krok begynner å bli overgrodd med gress og uønskede blomster. Så jeg luker det bort. 

Og ser en maurtue. En maurbolig for små og søte maur. Den er ikke særlig stor – en liten jordhaug bare, så jeg tenker å fjerne den med en spade. Men, oppdager at det er mange hvite egg i haugen, som hele samfunnet jobber med å frakte i sikkerhet. De er super effektive, og i løpet av noen minutter er alle eggene båret inn. Gjennom små åpninger, perfekte ganger, som jeg ikke kan ødelegge. Blir imponert over disse små skapningene, og tenker de kan få være i fred. Jeg er sjelden der ute, de plager meg ikke, og får bli.

Men, jeg har jo ødelagt tuen deres, for gresset jeg dro opp har nok fungert som søyler eller vegger. Litt dårlig samvittighet for det, men ingen ting jeg kan gjøre noe med. Har ingen kunnskap om maurtuekonstruksjon. Tittet ut igjen etter et regnskyll, og ser at tilstanden ikke er den beste, men at noen små arbeidere så ut til å holde på med tettingsarbeid. Det er nok håp! Og jeg er begeistret over undrene i naturen.

Var på en sammenkomst lørdag kveld, hvor det kom opp at jeg kanskje er litt introvert.

Introvert? Jeg? Ja, det stemmer egentlig bedre enn mange vil tro. Det merkes så godt nå om dagen. For å lade batteriene er jeg helt avhengig av tid for meg selv. Trenger å kjenne at jeg lander og roer meg ned. Samkvem med andre kan kjennes nokså intenst, selv om jeg liker det godt.

Det ligger forsåvidt en avvisning i å være introvert. For, ved å foretrekke eget selskap utelukkes andre. I den luksuriøse alenetiden. Kaller det luksus, for jeg har vokst opp i en stor familie hvor det sjelden var tid for seg selv. Gikk små turer i skogen, skiturer, eller fant kroker ute hvor det gikk an å være alene. Dykket også inn i bøker.

Om jeg tenker introvert som innadvendt passer det ikke med meg. Jeg er etter forholdene åpen. Liker å dele og grave, for å finne ut av livet. Fortsatt oppleves det som et mysterium. Både menneskesinnet og livet generelt.  Undrer meg stadig over hvordan det henger sammen, fra de tørre kvistene på solbærbusken i mars til de tunge overfylte kvistene nå. Plukker og plukker og fortsatt er det mye bær igjen. For eksempel.

Jeg engasjerer meg lett i samtaler med andre, blir oftest oppriktig interessert, og involverer meg. Det kan være en grunn til at jeg blir sliten. Nå om dagen er det mange innom verkstedet som har noe å meddele mens de titter. Folk jeg ikke kjenner og sikkert aldri skal treffe igjen.

Det er kanskje ikke så viktig å definere hva man er, enten det er intro- eller ekstrovert. Så lenge jeg får tid alene er alt bra for meg, og om det er best for deg å være med andre håper jeg du er det.